På sporet av noe magisk

Vi hadde tenkt tanken noen ganger før, at interrail kunne vært fint for familien vår. Den består av en sjuåring, en fjortenåring og et foreldrepar i 40-åra. Ingen av oss hadde vært lengre unna enn til feriehus i Danmark på flere år. Minstemann hadde sååå lyst til å se Eiffeltårnet og ekte palmetrær, og tenåringen hadde et brennende ønske om et gjensyn med Italia.

For et halvt liv siden hadde vi voksne testet ut interrailkonseptet hver for oss. En jorda rundt-tur hadde vi også på de ganske falmende reise-CV’ene våre. Andekdoter fra «gamle dager» har stadig blitt fortalt, blant annet en om en haiketur i Frankrike med det som viste seg å være en naturist på veg til stranda. Men var det ikke snart på tide å skrive mer historie?

Jo. Så da interrail kom med sitt supertilbud i anledning 50-års jubileet slo vi til. Gjennom en regntung sommer på nordvestlandet, ble både ferie og feriepenger gjemt unna til høstens eventyr. Vi oppgraderte ryggsekkbeholdningen og studerte andres reiseminner via Facebook-gruppen Togferie. Her og der plukket vi opp gode tips og triks fra folk som kan dette med tog, reiseapper, pakketips, tabeller og generell reising anno 2022.

Mot slutten av september sto naboer klare utenfor huset da skyssen kom. Pass, kort, lekseark, solkrem, tannbørste, powerbank, mobil, ladere. Innholdet i sekk og magebelte passerte i revy i de tre minuttene mellom hjemme og stasjonen. En forutseende bestemor hadde heldigvis sørget for blodsukkerfremmende nistepakke til første strekk, selveste Raumabanen.

Et drøyt døgn etterpå, etter overnatting i hovedstaden og ferje til København, var vi på full fart i retning Tyskland i et firersete.

Hva med at vi stopper i Odense og spiser lunsj?

Odense er jo der HC Andersen kommer fra. Oi, nå ser jeg at de har et nesten helt nytt museum! Kan vi ikke ta en tur innom der når vi likevel er forbi?

Det var akkurat her den deilige «interrailfølelsen» kom første gang. Sånn var det, ja. Vi kunne bare hoppe av et sted, akkurat som vi vil. For en frihet!

Museet var utrolig flott og hadde blant annet en underetasje med eventyrlige kulisser av tre og skikkelige kvalitetskostymer i alle barnestørrelser. Det ble nesten vanskelig å avbryte besøket der, men siden vi allerede her følte at dette ikke var siste gang vi skal passere Odense med tog, så fikk det gå.

Det går jo litt opp og ned her i livet, også for en interrailturist. Første feil blir å ikke ha euro liggende klar til stoppet i Hamburg, når det plutselig haster «litt» med toalettbesøk. Etter en hektisk stund med litt amper steming i gruppa og generell «Det er ikke superhyggelig å være på stasjonen i Hamburg på kveldstid-følelse», så ordner det seg med en mynt. Litt utpå natten kan vi legge hodet på puta på et rimelig og perfekt stasjonsnært hotell i Duisburg. Når vi dagen etter kommer til en frokostbuffet der vi kan presse honning ut av bikaken og rett på de amerikanske pannekakene, kan sjuåringen knapt tro sine egne øyne.

Nedover Moseldalen i Tyskland begynner jeg brått å lure på om interrail kanskje ikke er helt min greie likevel. Den nydelige utsikten på ene siden, konkurrerer om oppmerksomheten med fire menn som har fest noen få seter foran oss. Ingen konduktører man kan sladre til er i sikte, og i takt med at firerbanden får det gøyere og gøyere og ropere høyere og høyere, blir undertegnede surere og surere. Når sekkene våre på gulvet blir våte av øl som har sildret mot oss i små bekker gjennom vogna, kommer vi på den perfekte interrail-løsningen: Vi kan bare hoppe av – og ta neste tog om en halvtime!

I Trier, som går for å være Tysklands eldste by, har vi våre første overnattinger på hostel. Det har skjedd mye på den fronten siden reisene våre for 20 år siden. Rent, hvitt sengetøy, håndklær og bad med egen dusj. Hva mer kan en interrail-familie ønske seg som rammer for en heldags byvandring? (Ja, sånn bortsett fra et ørlite kjøleskap eller eventuelt honningpressing på en velfylt frokostbuffet, da...)

En dag vi har døpt Tabbedagen oppstår på en transportdag som er ment å gå på skinner helt fra Trier, via Luxembourg og Paris til Caen i Normandie.

Plan A er var å ta TGV fra Luxembourg til Paris, så et tog med selskapet Nomad fra Paris og vestover til Caen i Normandie. Her skal vi hente ut en leiebil for å kjøre til en leilighet vi allerede har betalt for i Grandcamp-Maisy.

Men før vi legger oss kvelden før avreise videre, oppdager vi at det ikke går an å bestille de obligatoriske plassbillettene på TGV fra Luxembourg til Paris. Heller ikke Paris-Caen med Nomad får vi kjøpt via internett. Hva skjer? Er togene fulle? Er det streik? Er franskmennene avdigitalisert?

For TGV er det det første som er tilfellet. Det er fullt. For Nomad sin del, gir Naturvernforbundets eminente plassreservasjonsguide svaret: Plassreservasjoner til interrailbilletter på disse togene MÅ kjøpes på stasjonene. Her står det også en advarsel om at franske tog har en begrenset kvote for slike som oss.

Panikken kommer krypende. Alternativ rute og plan B iverksettes, med diverse regiontog fra Trier via Luxembourg TGV til Paris og Nomad til Caen.

Denne planen ryker også, da en overoptimistisk overgangsmargin i Luxembourg reduseres fra skumle 7 minutter til umulige 1,5 minutter på et kort strekk. Vi får i det minste testet ut hvor brutalt det er å løpe med tunge sekker opp en lang trapp og ned en like lang trapp. Idet vi nærmer oss det som skulle være riktig spor, ruller toget vi så absolutt skulle vært på ut fra plattformen ved siden av...

Det begynner å se mørkt ut å rekke leiebil og leilighet, men vi kan jo ikke gi opp. Plan C blir lokaltog et stykke og TGV til Paris. Denne planen fungerer – og et stopp i flotte franske Metz blir forøvrig en herlig bonus for turen.

Men Tabbedagen er visst ikke over. I Paris må vi ta metro til en annen stasjon for å komme oss på tog mot Caen. For å spare tid på stasjonen, kjøper vi fullprisbilletter til denne strekningen på nett. Dette viser seg å være en stor (og kostbar) tabbe, for plutselig finner vi ut at billettene må være skrevet ut for at vi skal få åpnet portene inn til plattformene.

Automaten for å gjøre dette virker tilsynelatende ikke og vi finner ikke en sjel som kan hjelpe oss, selv etter en lengre løpetur rundt på stasjonen.

Til slutt forbarmer en hyggelig lokal mann med månedskort seg over oss. Han må riktig nok bruke noen sekunder vi egentlig ikke har på å finne briller i sekken for å lese på mobilene våre hvor vi skal, men så legger han kortet sitt inntil og ber oss springe gjennom porten. Det gjør han også på neste port, som fører til spor 22 og oppover.

Men det var da spor 21, tenker vi, men den snille mannen vinker oss vennlig - men bestemt - gjennom.

Og akkurat da oppdager vi at toget på spor 21 går. Det toget vi nødvendigvis skulle ha sittet for å rekke leiebilen i Caen, for å komme fram til leiligheten.

Turens største reisedepresjon slår inn samtidig hos alle fire. Det besluttes at vi ikke skal forflytte oss en eneste meter til med tog denne dagen der nesten ingenting har gått på skinner. For å toppe budsjettoverskridelsen ytterligere, bestiller vi det rimeligste hotellet i nabolaget (som likevel er turens desidert dyreste) så vi er klare for nytt togforsøk tidlig dagen etter.

Og aldri så galt og så videre. Hotellrommet er flott: Frottébadekåper til alle og nyoppusset bad med regnfallsdusj. En fjortenåring og en far får seg også en hyggelig rusletur i Paris by night. Det viser seg også at leieforholdet av bilen i Caen heldigvis bare er forskjøvet. I Normandie er det ikke så lett med kollektivt til de små stedene vi skal besøke, så et par dager med leiebil er optimalt for å få sett flere museer og viktige stopp for D-dagen utenfor sesong. En tur til tidevannsøya Mount-Saint-Michel, én av Frankrikes største turistattraksjoner, blir også en bonus og en skikkelig magisk opplevelse for alle fire.

Etter våre to dager nordvest i Frankrike, skal vi tilbake til Paris. Det er ikke lett å forstå billettsystemet til Nomad, men etter en time i sneglende kø og en lite imøtekommende skrankeperson, kan vi – etter omstendelig tasting på en hakket mer imøtekommende automat - tøffe tilbake til hovedstaden. Først gjør vi effektivt unna klesvasktårnet på et myntvaskeri i byen. Dagen etter er det endelig tid for det viktigste tårnet og det første målet som ble spikret for turen. Ikke så kreativt eller originalt attraksjonsvalg, men akk, så stort det er å gå opp trappene for å speide utover metropolen fra det over 130 år gamle smijernstårnet.

Tidlig dagen etter tar vi toget til Thun i Sveits. For å komme oss derfra til hostellet i Interlaken har vi i stedet for tog valgt båttur på Thunersjøen. Denne er inkludert i interrailpasset og den slags innsparing kommer godt med for selv et kort opphold i landet. Vi har ei natt i Interlaken. Kvelden brukes til å finne neste stoppested og til å humre over prisnivået. Dagen etter flotter vi oss med varm sjokolade og speider etter kjente topper før et tog tar oss videre gjennom lett høstfarget alpelandskap til Italia.

I Italia blir det totalt seks netter. Det blir nesten som en liten - om enn litt omflakkende - Syden-ferie. Etter en mellomlanding med ei natt i hyggelige Stresa, tar vi hele fire netter i Viareggio, en strandby med nyvunnet hvilepuls. Det føles som en evighet, men en pause der man ikke MÅ rekke noe hele tiden er deilig og gjør også godt for ømme skuldre. Tusenvis av solsenger er stablet opp for sesongen, så vi kan omtrent velge og vrake hvor på den 20 kilometer lange stranden vi vil være et par av dagene. Cinque Terre er ikke langt unna, så da blir det hopp-av-hopp-på-dagstur med interrailpasset, der vi starter med is og bading i Monterosso og avslutter med solnedgangen fra Monterola.

Venezia er neste stopp. I kort avstand fra togstasjonen i Mogliano Veneto har vi dagen før funnet et lite hotell som – til sammenligning fra alt annet vi ser – ikke koster alt for mye over budsjett. Togturen inn til selveste Venezia tar bare 23 minutter fra denne lille byen, og vi har en hel dag med Venezia-vandring før vi hopper på nattoget mot Tyskland – en reise bestilt noen uker i forvegen.

Når jeg oppdager hvor knøttliten en nattog-kupé er – og hvor pukkelryggstimulerende kort avstand det er mellom «etasjene» i senga, rammes jeg igjen av en kort og mild reisedepresjon. Skrekken for at det skal komme noen småskumle fremmede for å sove i de to øverste køyene gjør også unektelig sitt til at «Jeg er en ekte interrailer-følelsen» blekner noe. Konduktøren kan heldigvis forsikre meg om at det bare blir oss.

For å lage litt mer drama, maner jeg fram en lett katastrofetanke om at noen kan smette hånda inn gjennom dørsprekken for å rane oss, men så kommer jeg på at det ikke er stort mer spennende enn skittentøy og en flaske italiensk sitronlikør i bagasjen, så det hadde kanskje gått greit det også.

Da barna har sovnet, prøver vi å finne ut hvor i Tyskland vi skal dra. Som vanlig er muligheten «Søk eller spør på Togferie-siden» benyttet. Vi ender opp med å hoppe av i München og ta tog videre til Leipzig. Allerede da vi sjekker inn på hostellet et steinkast unna det som skal være verdens største togstasjon i areal, bestemmer vi oss for å forlenge til to netter i den koselige, kompakte og kunstneriske byen.

Det siste målet for turen er Legoland og Lego house. Airbnb-leiligheten i Vejle har vært booket i ukesvis for formålet og er fantastisk å komme fram til etter en lang reisedag. Siste etappe har blitt tilbragt i gangen på et smekkfullt tog. Vi har blitt så bortskjemte med å få sitte sammen i firergrupper gjennom Europa at vi har glemt at å stå på gangen også fort kan være virkeligheten for interrail-turister.

Legoland ligger kollektivt praktisk til, en drøy halvtimes busstur fra stasjonen i Vejle. Seks timer med fornøyelser på en ukedag der det også er noen få regndråper i lufta er så køfritt og enkelt at selv mor kan greie det.

Vejle har vunnet priser for sentrumssatsningen sin og det er fortjent. Mens to i familien koser seg i gågatene på den andre dagen i Vejle, har de to andre livets dag i fantastiske LEGO house. Det føles som en fortjent finale for den lille gutten som tålmodig har toget gjennom Europa.

Om ettermiddagen blir det tog til Fredrikshavn. Her får vi lett sjokk av en stengt stasjonsbygning, men vi finner oss et slags venterom i form av en hyggelig restaurant på en liten omveg mellom stasjonen og ferjeterminalen. Her synes betjeningen det er greit at vi har med oss store sekker og noen vesker inn. Vi kjøper pizza til sen kveldsmat før restauranten stenger og rusler videre for å vente (og vente) på ombordstigning på DFDS-terminlaen et lite stykke ut i de små timer. Ei kort lugarnatt etter, er det landgang i et Oslo som bader i varm høstsol.

Siste etappe blir Oslo-Åndalsnes. Dette har før føltes som en nokså lang togtur for noen, men nå var vi plutselig på Otta og godt over halvvegs, før noen lurte på om det var lenge igjen. Etter 24 døgn på tur, deriblant nesten nøyaktig akkurat tre av døgnene sittende eller sovende på et tog, var vi på hjemmebane. Da viste «taksameteret» på den fiffige togappen Railplanner at vi hadde reist 5880 kilometer med tog.

Litt flaks må vi ha hatt, for vi slapp unna både streiker og veldig store forsinkelser. Været spilte også på lag det meste av turen. Med unntak av egne tabber og strev med franske (stasjonsport)åpninger og billettsystem gikk det rett og slett overraskende knirkefritt å ta 48 tog. Fire av fire deler enstemmig ut toppscore i terningkast.

Takk til hun som kom bort og ga oss togtips på en stasjon da hun skjønte at vi ikke skjønte det som ble sagt over høytaler. Takk til smilende konduktører over hele linja. Takk til franskmannen som åpnet en riktig og en feil port. Takk til alle som svarer og inspirerer på Togferie. Takk til alle som jobber med renhold på toaletter på store togstasjoner og sørger for at man aldri trenger å grue seg til den programposten. Takk til alle stolte bakere, slaktere, isprodusenter og ostemakere.

Dette var ikke siste gang vi så litt av kontinentet fra orkesterplass.

På gjensyn, Europa.

På skinner, så klart.

Noen togferietips:

• Studér plassreservasjonsguiden hos Naturvernforbundet nøye.
• Enturs nettsider har masse info om togtilbudet i de europeiske landene og tips til din Interrail-reise
• Søk, les eller spør på Facebook-gruppen Togferie. Her er det flere enn 46.000 medlemmer og har ikke noen spurt og fått svar på det samme før, har en eller annen alltid et konstruktivt svar på hva enn du måtte lurer på.
• Bestill plass i god tid på lange togreiser som du er helt avhengig av å rekke for at logistikken videre skal gå opp.
• De fleste reiseplanleggingsapper, som Railplanner, gir deg mulighet til å justere overgangstider på reiser med ett eller flere togbytter.
• En liten kjølebag med ett fat, lette turkopper og litt bestikk i var stadig til nytte.
• Ha alltid med litt nødproviant i sekken.
• Ha alltid litt kontanter lett tilgjengelig.